– Yppersteprest!
– Eller jentunge? Hva? Frøken Svend!
De store guttene tok fatt i regnkappen, trakk og slet i den, vidde den ut, knappet den opp.
– Englevinger, gutt. Snusbrune vinger. Nå kan du fly!
Og så tok de ham og kastet ham mellom seg som en ball, mens regnkappen flagret og alle brølte av latter.
Så ringte det inn, og de satte ham ned.
Svend skjønte egentlig ikke dette. Hva de hadde ment! Det var vel bare spøk. De gjorde ofte sånn med de små, de store guttene. Det var ikke noe vondt i det. Tvert i mot. Heldigvis hadde alt sammen foregått inne iblant flokken, så ingen andre hadde sett det – – –
– – –
– Nå Svend! Sitter du og sover? tordnet skrivelærer Jensen. Og Svend tok på å skrive igjen der han satt på pulten sin, ennå svett og forpustet etter behandlingen ute i skolegården.
Neste frikvarter regnet det igjen – heldigvis. Svend snek seg nå for sikkerhets skyld langs den andre veggen bort fra klyngen ved gymnastikksalen. Men så ble han plutselig stanset av en annen flokk. Det var gutter fra femte og sjette klasse bare.
– Å – næ! se på den der, gutter! Artig kråke a!
– Kjerringskjørt!
Og så tok disse vemmelige, mellomsmå eklingene på å hyle og skrike omkring ham så en mengde andre stimte til
– Jentungen! Bispen! Presten! skrek de og halte og puffet. Han ble så fortvilet at han stakk i å gråte. Og det gjorde ikke de andre likere. De skrek og lo enda verre.
