Det varte lenge, og ingen av dem som satt og ventet
sa noe større.
Endelig gikk døra opp. Finn Svanøe kom inn, fulgt av adjunkt Lange og Peter som krøp bort til stolen sin.
Finn ble stående borte ved døra. Han var hvit i ansiktet, men svært skitten. Øynene var store og forskremte og så fra den ene til den andre nesten som i ørske. Han knep munnen sammen og sto rank.
Amtmann Bugge reiste seg og gikk bort til ham:
– Jeg hører, sa han, – at du berget livet til Svend ute i Busundet den dagen i høst. Det skal du ha takk for, Finn. Den kommer sent denne takken, men vi har ikke visst det før i aften.
Amtmannen rakte ham hånden. Finn Svanøe tok den og stirret på ham.
– Min takk skal du også ha, sa konsul Preuss, som også gikk bort til ham og ga ham hånden.
– Sett deg her, gutten min. Vi vil gjerne snakke litt med deg, sa rektor og pekte på en stol Finn Svanøe satte seg – fremdeles som om han gikk i søvne.
– Vi vet at du har begått en forferdelig handling ved å sette ild på huset til din tante og pleiemor. Nå ønsker vi som sitter her å høre av din egen munn hvorfor du gjorde det. Dine kamerater har fortalt oss et og annet, og vi forstår at du ikke har hatt det godt. Vi vil alle ditt beste, og vi ber deg snakke åpent ut med oss. Si oss nå, hvorfor satte du ild på vedbua i går?
Finn satt med sammenpressede lepper og stirret, han sa ikke et ord. Rektor snakket videre, mildt og vennlig:
– Husk at du sitter mellom venner, gutten min!
Da brast Finn Svanøe i gråt. Voldsomt og ustyrtelig. Adjunkt Lange gikk bort til de tre guttene og hvisket noe til dem. De reiste seg og gikk ut.
