Av og til falt Peter inn med en bemerkning eller en av de voksne spurte om noe.
Svend fortalte først hvordan det egentlig gikk for seg i høst, da de kullseilte med sjekta til Tobias Sodeland. At det slett ikke var Finn som hadde narret med seg Svend og Peter, men at de alle tre var like gode om å stjele sjekta. Og at da de kullseilte, hadde Finn vært aldeles fantastisk og klart å hale de to i land på Buholmen. At han simpelthen hadde satt livet på spill for å redde dem. Især hadde han slitt med Svend som ikke kunne svømme. Og da han endelig hadde fått Svend i land på holmen, kastet han seg ut i brenningen igjen for å hjelpe Peter som ikke orket mer. Finn Svanøe hadde berget livet deres, det var sikkert. Og hadde slitt seg mest fordervet.
Så fortalte Svend om da de hadde gitt Finn mat gjennom vinduet. Og at det var mørkt i værelset hans. Og om den sinte gamle hushjelpen. Og om at Finn hadde kommet til Peter i ettermiddag, om vedbua og Batticola.
Her tok Peter selv ordet. Men da han kom så langt som til å fortelle om at han hadde brakt mat og et ullteppe opp på høyloftet til Finn, brast det for ham, og han satt og svelgde gråten. Endelig fikk han fram:
– Han sa det at hvis han ikke kom seg vekk i aften, så ville han – ville han ta livet av seg, sa han. For hun – tanta altså, fru Bergfeldt, sa han, hun drepte ham så likevel, sa han. Og så sa han at hun var noe forferdelig noe som jeg ikke kan si. . .
Alle satt uten å si noe. Omsider sa amtmann Bugge:
– Ja, vi bør vel få gutten selv hit ned?
Alle mumlet at det var nok det riktigste. Og adjunkt Lange ble med Peter bort til høyloftet.
