– Her er vi. Strekk deg bare ut så langt du kan og
ta imot.
Finn strakte et par hvite skjorteermer ned mot dem og fikk først fatt i kremmerhuset til Svend.
– Hold oppunder, liddeli forsiktig! Ellers renner det ut!
– Du kan gjerne beholde kurven, sa Peter. – Men pass for den krukka med suppa.
– Men – ja – du har vel vann inne hos deg?
– Hæ –! hvisket Finn, – jo, jeg har da vann! Hysj! Det kommer noen –! og Finn lukket igjen vinduet.
De to snek seg nedover. De torde ikke snakke før de var kommet langt unna.
– Hun kom nå vel ikke inn før han hadde fått gjemt det?
– Beistet!
– Jeg tenker det var fru Bergfeldt, jeg. Den ualminnelige dama til presten Kalland.
– Du Peter du – han kunne sultet i hjel, Finn!
– Ja. Vi berga visst nesten livet hans, vi.
– Når rett skal være rett, så berga han da livet vårt – ute på Buholmen.
– Ja –!
De gikk litt. Så sa Svend:
– Det var mørkt hos ham.
– Han får ikke lys heller, naturligvis!
– Rene djevelskapen!
– Hun er sånn som en leser om i eventyret, du. Trollkjerringer, hekser, stemødre – og sånt! %v To dager etter kom Stina pike hos Preuss’s inn i stua, helt blek og hvisket:
