– Han, den fæle guttungen hos fru Bergfeldt er her
ute. Han skal så nødvendig snakke med Petermann.
Peter kom ut, og Finn Svanøe førte ham med seg ned i portrommet. Der hadde han spånkurven;
– Her er den. Takk for lånet.
Peter var glad det var mørkt; han merket han ble illrød.
– Og så snakker du ikke om den skitthistorien – hverken du eller Bidevinden – vel?
– Er du gærn du da!
– Det er ikke noe å prate om, skjønner du. Du skjønner tante Bergfeldt – hun kan jo ikke gi seg til å denge meg, vet du – og så. . .
– Å nei – det skjønner jeg da godt, kan du vite!
Høsten gikk, og vinteren kom – med et veldig snøfall over nyttår. I alle bakkene rundt byen vrimlet det med gutter og jenter på ski, – så snart skolen var slutt og middagsmaten ekspedert.
Ingen tenkte lenger på kullseilinga i Busundet, og ingen tenkte mer på Finn Svanøe. Han holdt seg da også helt i ro utover. På skolen var det aldri noe mer spetakkel med ham. Han var tydeligvis flittigere og kom seg noen nummer opp i klassen. Ellers gikk han mest for seg selv. Det var nå også det at ingen fikk lov til å være sammen med ham. Og det visste han godt, så han holdt seg enda mer unna kameratene enn før.
Han drev borte i Uthavna som før. Der var det stilt og dødt nå på vinterstid. Fire-fem skuter lå i opplag der ute, avtaklet og nedsnødde. Men Finn Svanøe holdt gjerne til på verkstedet til seilmaker Bøhmer eller inne i båtbyggeriet på Utneset.
