Og så snek de seg samme veien opp i bakgården til
fru Bergfeldt. Denne gangen måtte de kaste enda flere
steiner før Finn lukket opp vinduet.
– Å er det dere vil nå da?
– Vi – syns bare det er så vemmelig at du aldri kommer ut.
– Jeg kommer ikke ut.
– Ligger du da?
– Nei. Jeg er oppe.
– Og så – du – er det ikke noe vi kunne gjøre? Vise deg leksene for eksempel. Det blir jo nokså mange dager nå. . .
– Vi har fått nye lekser både i tysk og matematikk.
– Å skitt!
– Men – men du vil kanskje ha en liddeli morsom bok? Jeg har fått to nye indianere!
Finn Svanøe tenkte seg litt om. Plutselig geipte han – et merkelig geip; det så nesten ut som om han skulle til å gråte. Så rystet han på hodet, lukket vinduet og forsvant.
De ble stående en god stund, Peter og Svend Endelig snudde de seg rundt og gikk. Men akkurat da de skulle svinge om hjørnet, hørte de:
– Pst! Pst!
De snudde seg og så Finn Svanøe i vinduet og skyndte seg tilbake.
– Vil du ha indianerne –?
– Nei. Å nei. Men hør, gutter – kan dere – kunne dere ikke fly hjem etter litt mat! Så ingen så det –!
– Mat –? Peter og Svend måpte.
Men Finn Svanøe bare geipte igjen, plutselig, på den samme rare måten – og slo vinduet hardt igjen.
De sprang ut – de fløy som om de hadde noe vondt
