– Finn! Finn! Lukk opp da vel!
Finn betenkte seg litt. Han kikket ut til begge sider og åpnet omsider vinduet på gløtt:
– Å er det dere vil?
– Hei på deg! Kommer du ikke snart ut – og på skolen?
– Vi skulle bare høre åssen det sto til med deg!
– Takk skitt!
– Er du fært dårlig?
– Å ja.
– I hue?
– Nei.
– Å henne da?
– Å – ikke noe bestemt.
– Er du ordentlig sjuk da, Finn?
– Jeg er ikke sjuk.
– Er du ikke sjuk –! Men. . .
– Åssen kommer dere her?
– Hu – pika altså – ville ikke slippe oss inn.
Finn Svanøe grinte stygt.
– Å nei. Hun ville nok ikke det. Adjø!
Dermed lukket han vinduet og ble borte.
De sto nedenunder en stund og gapte. Så hørte de noen komme i kjøkkenbislaget og sprang sin vei.
– – –
Dagen etter gikk Peter og Svend igjen ute i Arntmarka og funderte.
Han hadde sett rent uhyggelig ut der i vinduet i går. Helt grønnblek i fjeset. . . !
Og så den skumle gamle bulldoggen! Sånn som han grein da de nevnte henne!
Det var noe kraftig uhyggelig ved dette her! Noe rent mystisk som burde oppklares!
