kanskje ikke visste så fært mye om det akkurat. Og da Svend grov og spurte, fortalte Peter ham hvordan fru Bergfeldt hadde kommandert Finn ut av senga den ettermiddagen. Peter hadde våknet av at Finn skrek og hadde hørt alt sammen.
Svend Bugge syntes det var rart. Og så ringte de på dørklokka hos fru Bergfeldt.
En gammel hushjelp kom og lukket opp døra på klem og tittet ut på dem. Hun så ut som en sint gammel bulldog.
– Å er det dere vil?
– Om Finn Svanøe kanskje var hjemme?
– Visst er’n hjemme. Men han kommer ikke ut.
– Om vi kanskje kunne få komme inn og hilse på ham?
– Hæ –! Hilse på’n! Nei, det kan dere ikke.
Dermed smelte hun døra igjen.
De drev et stykke utover Arntmarka til de satte seg på en stein. Ingen av dem hadde sagt noe.
– Har du sett et sånt beist av en jente, sa Svend endelig.
– Jeg ble rent redd jeg, bare av å se på henne.
– Sånn tverrpomp a gett – ikke slippe oss inn!
De satt litt igjen. Så sa Peter Preuss:
– Du – enn om vi snek oss inn i bakgården og banka på vinduet til Finn!
– Vet du hvilket vindu det er da?
– Ja. Jeg har vært der en gang.
De gikk tilbake i en sving utenom hagen og forbi bakeriet. De nådde ikke opp til vinduet, men kastet småstein på det. Da de hadde kastet en hel del, kom endelig Finn til syne. Han så riktig dårlig ut og hadde hverken trøye eller vest på seg.
