i disse dagene. Og kom de sammen likevel, så var vel de to de eneste på hele skolen som ikke snakket om kullseilinga i Busundet.
Den andre dagen kom de til å gå sammen hjemover. De vandret tause av gårde begge to. Inntil endelig Svend fant på å snakke om den nye skoleremmen sin – den hadde en egen, sinnrik mekanisme den remmen, sånn at en kunne skru bøkene tett, fast sammen. . . Peter beundret høyst interessert mekanismen.
Den tredje dagen gikk Peter sammen med Gunnar Holm – Svend med Kristian Haasted.
Den fjerde dagen kom fremdeles ikke Finn Svanøe på skolen. Og den dagen var det endelig som historien om kullseilinga var slutt. Hver klasse gikk for seg selv i frikvarterene igjen og snakket om sitt.
Men om ettermiddagen kom Svend Bugge bort i gården til Peter Preuss.
Det pleide alltid å være en hel skokk med gutter i Preussegården. Den var nemlig så ualminnelig stor og full av gamle uthus.
Men i dag satt Peter alene og dinglet på en svær slipestein uten å bestille det grann.
Svend kom bort til ham, og Peter hoppet ned. Så hentet de vann og ga seg til å slipe tolleknivene sine. Først dro Peter for Svend. Deretter Svend for Peter.
Med ett stoppet Svend.
– Du Peter –!
– Ja –? sa Peter og tok kniven bort fra steinen. Han ble rød med det samme, som om han grudde seg for det som skulle komme.
– Du – det er nå i grunnen litt lumpent da altså.
– Ja-a! sa Peter. – Jeg har tenkt så liddeli mye på det.
