hodet og på kroppen forresten. Og det hadde han godt av!
Svend Bugge og Peter Preuss derimot viste seg alt andre dagen etter – og uten synlig mén av forliset.
Begge to var selvfølgelig gjenstand for den mest levende interesse. Guttene sto i klynge omkring dem i hvert eneste frikvarter, både de små og de store.
Det underlige var at det til syvende og sist var de andre som visste mest om historien – ikke Peter og Svend. De største gymnasiastene ga råd og vink om åssen de naturligvis burde seilt, hvor de skulle bautet, falt av eller holdt han opp mot vinden – hvor mye de skulle tatt inn på seilet – og hvordan de hadde sloppet ganske annerledes helskapendes fra det hvis de hadde holdt seg oppunder Buholmen og i le av Gismerlandet osv osv. – Det ble liksom ikke noe igjen for Peter og Svend å føye til, enda det da jamen var de som hadde kullseilt!
Først og fremst ble det kort og greitt slått fast at Finn Svanøe hadde vært frekk som stjal sjekta og de andre to dumme som lot seg narre til å bli med ut. Men slutningen på historien – forliset på Buholmen – ble de ikke så fort ferdige med. For hvert nytt frikvarter steg både Peters og Svends ry. Særlig Svend Bugges da, han som hadde greidd seg i land uten å kunne svømme! I den svære sjøen og så vidt langt fra holmen som de var da de kullseilte.
Alle guttene gikk opp i diskusjonen med glød og iver. Og ingen av dem la merke til at både Peter Preuss og Svend Bugge lot til å glede seg merkelig lite over all den viraken de høstet.
En annen underlig ting var at de to lidelsesfellene, som ellers var uatskillelige, nesten skydde hverandre
