Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/53

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


– Jeg også.

De sto litt. Så tok de på å slipe igjen.

– Å syns du vi skal gjøre da –? spurte Peter og tok vekk kniven.

– Vi kunne nå vel iallfall gå bort og spørre etter’n.

– Åssen det er me’n?

– Ja.

– Tror du han vil syns at vi er noen lumpninger?

– Han får jo ikke høre stort – av alt snakket da, vet du.

– Nei. For når han kommer ut igjen, – så er det liksom forbi da med alt sammen. Med snakkinga altså.

– Ja-a. Men kom så går vi. Fru Bergfeldt er på ettermiddagsskolen. . .

De gikk. %v Det var det med Finn Svanøe at han var eldre enn de andre i klassen. Nesten to år. Og at han var fremmed mellom dem. Ikke bare sånn at han for halvannet år siden hadde kommet fra en fremmed by. Heller ikke det at han bodde hos fru Bergfeldt som ingen kjente – enda hun hadde vært i byen i mange år. Men hele gutten var liksom så annerledes enn de andre. Guttene så opp til ham og var redde for ham på samme tid. Han hadde ingen venner blant klassekameratene. Helst holdt han seg over i Uthavna, ombord i skutene, blant sjøgutter, fiskere og losfolk der borte. Han var veldig sterk og så uvøren at det ikke lignet noen ting. Han hadde vært med på slagsmål mellom matrosene i Uthavna, sånne slagsmål hvor det gikk på livet løs med kniver og annen faenskap. En av de første historiene som gikk om Finn Svanøe i byen, var da han i fjor høst ble innkalt til politikammeret for å vitne i en