– Uff ja! Og så alle disse historiene på skolen da!
– Han underskrev jo med fru Bergfeldts navn i karakterboka!
– Rene falskneren altså!
– Ja det sies til og med at han småstjeler penger fra henne!
– En uhyggelig gutt!
– Ja, den arme, hederlige, strevsomme fru Bergfeldt – hun har sannelig fått sitt med den gutten! –
– – –
Det mørknet utover høstettermiddagen, og lampene ble tent over kaffebordene, strikketøyene og broderiene. Utenfor tok kulingen til, ulte og sang om hjørnene, presset mot rutene og økte uhyggen over det som hadde hendt. Og gjorde det enda litt hyggeligere å sitte trygt inne bak fire vegger og snakke om det!
Ute på gata sto det ennå noen mennesker igjen under de tente lyktene. De sto og stemte ryggen mot vinden og skrek inn i ørene på hverandre og fortalte om og om igjen. Noen hadde hørt det sånn, andre enda verre. Men om den fæle guttungen oppe hos fru Bergfeldt rådde det skjønn enighet. Og ryktene og sladderen krøp utover til de ytterste utkantene av byen, nedover mot stranda, oppover mot Arntmarka og inn i alle de små fiskerstuene. Der drøftet de hendelsen med sakkunnskap, både det som hadde hendt og det som kunne ha hendt. Og der fikk han sin tunge dom, den uvørne gutten hos fru Bergfeldt –!
En stor flokk gutter hadde samlet seg på fiskebrygga i le av pakkhusveggen til konsul Krag. Midt i flokken, under den store lykta, sto Simon Selmer og la ut. Simon kom like fra kaffeslaberas hos moren og visste full beskjed. De andre hadde ikke fått vite noe
