under femte middel fikk lov til å være med. Det gikk jo ofte nokså hardt for seg både under kampene og under drost Peders og Jernmaskens strenge styre.
Men guttene fra de lavere klassene, ja helt ned til yngelen fra forberedelsen, vrimlet naturligvis omkring i byskogen og utmarka hele ettermiddagen og stakk seg fram der de slapp til. De kravlet og krydde overalt, gikk i veien og fikk seg noen fryktelige overhalinger, rundjult ble de ofte også av de kjempende eller speidende røvere og riddersmenn. Men innerst inne likte nå de store likevel nokså godt å ha småyngelen der – som vitner og tilskuere til glorrike bedrifter!
Laurits var der oppe fra begynnelsen til slutten hver evige ettermiddag. Han holdt seg alltid i nærheten av røverne og Jernmasken. Otto Kamstrup var nemlig hans helt over alle. Han ble rent het bare han så et glimt av ham eller hørte stemmen hans når han kommanderte mennene sine. Uten å være påtrengende selvfølgelig fikk han svært ofte maket det sånn at Otto Kamstrup fikk øye på ham. Iblant hendte det da også at han fikk lov til å gjøre ham og røverne en liten tjeneste – fikk fly og hente noe nede i byen eller springe noen andre ærender. Og da føk han av gårde som lynet! Men videre nådde han ikke. Regelen, den sørgelige grenselinjen til og med femte middel, kunne det ikke være snakk om å bryte.
Mikael var med blant ridderne. Han var hendig og flink til å lage spyd, reparere buer og skjære piler. Og drost Peder brukte ham mest innenfor borgen.
Men Mikael var viktig.
Når han var alene med Laurits på værelset om kvelden, kritiserte han både riddere og røvere, selv høvdingene – som om han var den eneste som skjønte
