Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/40

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

seg på kamp og krigføring. Laurits kunne bli så fykende sinna at han knapt kunne styre seg. Men så var det det da at når Mikael lå borte i senga og la ut om hvordan det der skulle vært gjort og det der planlagt – ja, så var det så morsomt å høre på, nesten som å være med selv! Og så bet han sinnet over skittviktigheten til Mikael i seg.

Men en morgen brast det.

Det var onsdag klokka åtte.

Mikael og Laurits gikk sammen til skolen. Og så sa Mikael etterat han hadde gått og resonnert et langt stykke bortover gata:

– Otto Kamstrup er jo egentlig en tosk da!

– En t-osk! Det var bare så vidt Laurits ikke sprakk.

– Mangler feltherretalent, skjønner’u!

Laurits vridde seg rundt og geipte av forargelse. Han fant ikke ord for seg, før han plutselig stanset og sa med sin dypeste forakt:

– Du! Du er så misunnelig så atte . . . æsj! – æ– æ!

Da lo Mikael overlegent:

– Sa du misunnelig? Din plebs! Hå nei, far, det skal mer til. Otto Kamstrup mangler som sagt. . .

– Æsj, jeg gider ikke å høre på det tullpratet ditt! skrek Laurits og rente fra ham, inn skoleporten, opp trappa og inn på plassen sin mellom de andre. Han kjente gråten i halsen så eitrende sinna var han!

Første time onsdag hadde de tysk skriftlig i fjerde middel, og i sjette middel, som holdt til i klasseværelset ved siden av, hadde de latinsk skolestil. Døra mellom de to klassene ble satt opp, og så sto overlærer Bassø i døråpningen og holdt øye med begge klassene på en gang.