etter på alle fire, mens den brølte av raseri og smerte. Det ble litt av et kappløp! Far hoppet og sprang over isblokkene og småråkene i de tunge klærne sine, men bjørnen var gammel og vant til farvannet og halte inn på ham. Plutselig plumpet far rett gjennom isen; han slo ut med armene og ble sittende i det kalde vannet til oppunder skuldrene. Så livredd hadde han aldri vært som da den tunge, våte bjørnelabben la seg med all sin vekt over den ene hånden hans, og han kjente den varme ånden fra bjørnekjeften i nakken på seg. Han besvimte og sanset seg ikke før han lå oppe på isen med hodet støttet opp mot en lodden bamsekropp. Engelskmannen sto bøyd over ham og badet pannen hans med snø og vann. Bjørnen hadde fått en engelsk riflekule gjennom skolten i samme øyeblikk den skulle bite til far i nakken, og nå lå den der som en hodepute. Far ble liggende syk til de kom hjem om høsten, den ene hånden var blitt halvveis knust, og ennå bar han arr og merker etter bjørnelabben.
– – I begynnelsen av august ble «Ellida» stengt inne mellom land og drivisen som lå pakket sammen så tett som et fastland rundt skuta. Langs kysten gikk det en smal strime med åpent vann, og inne i denne dammen lå de og rodde, men fangsten var skral. Det er ingen ting ishavsfareren frykter mer enn uvirksomheten. Den maner fram Ishavets farligste trusel: den ødeleggende og dødbringende skjørbuken. Stemningen ombord var tung og trykket, men humøret steg mange grader da to av mennene en dag kom hjem fra en reinjakt inne på land og fortalte om en svær reinflokk de hadde sett oppe i fjellet, antagelig bortimot 100 stykker. Reinen på Svalbard lever et underlig liv. Om vinteren – i den lange, belgmørke fire måneders
