var alene ombord, de andre var ute på en flere dagers jakt. Far fyrte dyktig under i kabyssen og smurte fett og talg på komfyren så det luktet lang vei. Så kravlet han og engelskmannen opp i mastetønna og holdt utkik. Engelskmannen var mistroisk og mente det ikke ville nytte; men far holdt på at bjørnen nok ville komme, når han fikk teften av det fine fettet. Og ganske riktig! Da de hadde smurt på litt mer fett, kom en diger kar luntende over isen. Far ned og engelskmannen etter, de fikk riflene fram og lusket seg ned på isen. Bamsen sto og snuste og snøftet og lurte på hvor den lekre duften kunne komme fra. Da de kom så langt bort til den at de kunne se den tydelig, var det som det fór en ilter djevel i engelskmannen. Han skalv av bare fryd og ville straks til å fyre av! Men far skjønte at avstanden var for stor og gjorde tegn til ham at han fikk ta det med ro. Alt gikk med tegn og grimaser, for far kunne ikke engelsk og engelskmannen ikke norsk. Men best det var, smalt skuddet, og før røyken var borte, så far at engelskmannen langet ut i vill galopp på de tynne bena sine for å hente bjørnen. Den lå med bena i været og far, som ruslet langsomt etter, måtte beundre den fine engelske rifla som kunne ramme på så langt hold. Da fikk han med ett se bamsen reise seg opp i hele sin hvitlodne majestet, ferdig til å slå labben i den hissige vitenskapsmannen. Han sprang til og sendte et skudd mot bamsen, så den stanset og sto litt. Engelskmannen fikk tid til å komme seg unna, og far trakk kniven og sprang mot bjørnen, for han trodde den var så temmelig ferdig etter to kuler. Han satte like mot den, men da den digre rusken av en isbjørn reiste på seg igjen og begynte å rusle mot ham, ble han redd, gjorde helomvending og satte på sprang. Bamsen
