natten – fins det ikke spor av føde for de stakkars dyra; da ligger alt begravd under mange meter snø. De blir så magre at de ser ut som levende skjeletter. Matte og elendige raver de omkring på de øde viddene og subber i seg litt snø og is. Men når så sommeren og sola kommer tilbake, og meter for meter av snøen tiner unna, da får reinhoven det travelt! Utsultet som reinen er, sparker den seg med fortvilelsens styrke ned i mosen som gror friskt under snøen. I fire måneder lever den så herrens glade dager og legger på seg et fettlag så tjukt som en hel side i denne boka. Kjøttet er mørt med en fin viltsmak, og reinskinnet er jo verdifullt nok.
Dagen etter ble hele mannskapet satt i land og delt i fire partier. Det gjaldt å omringe hele flokken så stille og varsomt som mulig, for villreinen har fin nese og rappe bein. Langt inne på snøvidda møtte de den vandrende skogen av takkede horn, og fra alle kanter trengte fangstfolkene langsomt fram mot flokken. Aksel og Hilmar var sammen, de ålte seg forover og krøp over isblokker og steiner, mens de hele tiden holdt øye med reinen. En stund gresset flokken rolig videre med simlene (hunnene) i midten og kalvene og oksene utenom til vakt og vern.
Plutselig reiste alle horna seg rett til værs, holdt opp å beite, de hadde tydeligvis fått teften av noe. Så satte de lynsnart av gårde mot øst, stanset og speidet da de møtte far og kokken, snudde og fór vestover. Der lå imidlertid bestemannen og en av matrosene og stengte veien. Et skudd smalt, men ingen ble rammet, og i susende fart med klaprende hover sto flokken ned mot Hilmar og Aksel. En rank, prustende okse sprang i spissen med spilte nesebor og hornene vilt til værs. Det var ikke fritt for at hjertet hamret i brystet på Aksel
