Egentlig levde en to liv. Eller verden var delt i to
verdener. Porten hjemme dannet liksom skillet. På den
ene siden av porten var all moroa med leven og lek. Der
var han blant de første, blant dem som rådde over de
andre; der gjorde han som han selv ville. Og så –
hjemme.
Uff!
Ikke hadde han lest leksene til i morgen og ikke skrevet den tyske stilen. En anmerkning i karakterboka hadde han også, og den måtte far forevise. Det kunne han jo vente med til i morgen tidlig, før han gikk på skolen og mens far ennå lå i senga og var søvnig. Verre var det med den svære flæra på buksekneet. Så svinaktig uheldig også, akkurat nå i siste lita da de stakk fra konstabel’n og inn på Wagelkaia – en spiker i plankeveggen. Han kjente det blødde ennå. Vondt gjorde det. Men verre var det med mor og så nettopp i dag da, som han hadde måttet ta på seg de nye buksene, mens mor lappet buksebaken på de gamle etter i går.
Æsj! Der var porten! Peter gløttet over til huset tvers over gata, Bratsbergs. Og han rykket til i latter. I kveld hadde de lurt gammern som aldri før. De hadde spent en snor tvers over gata en tjue-tretti centimeter over brusteinene. Så kom tollkontrolløren gravitetisk gående, snublet i snora og holdt på å ramle på nesa. Hatten fór en vei, stokken en annen, og så ustyrtelig komisk hadde han vært da han vridde seg og hoppet og danset for å komme på rett kjøl igjen at Peter lo høyt ved tanken.
Men denne latteren var Peters siste gjerning i denne del av verden. Han åpnet porten som skilte mellom de to verdener, ansiktet hans la seg i dydens og botferdighetens tankefulle folder, og han gikk inn til den andre
