sine øyne på kjøkkenvinduet til jomfru Simensen. Vinduet sto nemlig på vidt gap, så det var nesten ikke til å unngå at en papirbombe – av en av dem til to for en øre – tok veien gjennom vinduet. Jomfru Simensens opptreden da den vesle fillebomben smalt av foran henne på veggen, var i høy grad vellykket. Og lønnen uteble ikke. Hver kveld gjorde de holdt utenfor huset til gamle Bratsberg og øvde forskjellige bedrifter. De stormringte på døra så jomfru Simensen trodde det var brann; de oppløftet ville krigshyl utenfor huset og sendte haglskurer mot kjøkkenvinduet, som jomfru Simensen nå alltid sørget for å holde godt lukket. Og når gamle Bratsberg nærmet seg hjemmet, dalte alle mulige slags prosjektiler opp i silkehatten hans. Han måtte også være forberedt på andre overraskelser av forskjellig – bare aldri behagelig – art.
Nå var det en spesiell ting som virket særlig opprørende ved den gamle herren: han ble liksom aldri overrasket eller sint, nei, ikke engang ergerlig over disse påfunnene. Saktmodig og fredsommelig samlet han opp hatten sin igjen, børstet frakken og gikk videre inn gjennom porten. Patruljerende konstabel fikk ingen av de vanlige klagene fra Bratsbergs hus om «rampegutter», «leven i gata» og «forstyrrelse av husfreden». Og slikt virket i lengden opphissende. Derfor gikk det ikke en kveld uten at guttene foretok seg et eller annet i bakken utenfor huset til Bratsberg.
– – –
Peter Preuss gikk hjemover. Så fort han orket. For klokka var åtte. Ja, det hadde den vært alt nede ved Rådstua. Han kom for sent hjem i kveld også.
Uff!
