Side:Leo Tolstoi.djvu/89

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

mot socialismen og hele det demokratiske utjevningsarbeide. Alene herved kan det forklares, at Friederich Nietzsches paradoksale filosofi i saapas lang tid blev tat for fuldt alvor av en stor del av den høit oplyste tyske nation. Man hadde bruk for den mot kravet paa parlamentarisk selvstyre og socialdemokrati, man hadde bruk for den i militarismens og den nye kolonialpolitiks tjeneste.

Nietzsches diametrale motsætning er Leo Tolstoi. Det begynder først nu at gaa op for os, hvilken uvurderlig betydning det vil ha for fredssaken, — ikke alene at den nye herre-moral hænger sammen med en overfladisk misopfatning av Darwin og strider mot Darwins egen fortolkning av sin teori; men at ogsaa i det mindste nogen faa av den nyere tids digtere, og blandt dem de to største personligheter, Tolstoi og Bjørnson, ut fra et dypt menneskelig instinkt har forkyndt fredsmoralen, baade i avhandling og levende digtning. Ingen har som disse to blandt nutidens digtere uvilkaarlig og ut fra sin egen naturs behov forherliget menneske-godheten eller evnen til at omslynge andre mennesker med sin selvopholdelsesdrift, som den sterkeste magt i naturen. Godheten, som i store gamle kultur-tider av geniale vismænd blev ophøiet over alt andet i verden og sat som en evig guddom paa verdens kongetrone, som den eneste magt, der kan herske over alle andre magter, — er av alle tiders største digtere uvilkaarlig skildret og oplevd som den høieste kraft i den menneskelige natur.

At der ogsaa i den nyeste tid, midt i kolonial-rovpolitikens og den uegte herre-morals glanstid, har været første rangs digtere, som av sit ganske hjerte har forkyndt og forherliget menneskekjærlighetens magt, dette, mener jeg, vil vise sig at være til større hjælp for fredssaken end mange kongresser og resolutioner tilsammen. Skal krigen for alvor bekjæmpes, maa den først og fremst opsøkes i sine dype røtter i sjælelivet, og her er det, at de store psykologiske menneskeskildrere er uvurderlige forbundsfæller.

At Rusland midt i en stor krigstid og under forsøket paa at erobre en halv verdensdel, — i en av sine tapreste officerer fra Krimkrigen fandt en uforlignelig fredens- og kjær-