Side:Løland,Rasmus-Det store nashornet-1939.djvu/76

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


«Men vert det ikkje fælt kaldt så langt nord?»

Å, ikkje når dei sat i eit så godt hus som dette.

«Er han snart komen til havet?»

Ja, no var han der alt og tok til å symja utover, sa han Pål, og det gjekk så fort som det sværaste skip; for det var ingenting for kvitbjørnen å symja over breiaste havet.

Dei kjende på nytt lag etter, og då var det som dei tykte det vogga og rulla, då kvitbjørnen sumde. — Men no var han alt komen over og gjekk opp på isstykka og steig i land i nordpolslanda, sa han Pål, og der var det så vilt og fælt, så ingen hadde sett noko så fælt. Der fanst ikkje folk eller indianarar; det slong ikke så mykje som ein ratleorm; der var så kaldt at ikkje noko-slag kunne leva. Der var berre snø og isfjell på isfjell rundt ikring på alle kantar, og der var mørkt som natta; for sola kom aldri så langt nord om vinteren. Men langt langt imot nord, der var det noko som blenkte raudt i mørkret.

«Å, det er kanskje ei trollborg?» sa Kolbein og Andres og var mest fælne der dei sat.

Ja, sa han Pål, det var ei borg som var av berre skinande kopar, og der budde eit fælt troll som hadde tre hovud. Det hadde røva til seg ei fin jomfru og sat no der og vakta på henne; og alle dei som hadde komi der og ville berga henne, så hadde trollet teki og slegi dei i hel og eti dei opp.

«Huff, er ikkje kvitbjørnen redd?» sa han Andres.

Å, slett ikkje. Nei, kvitbjørnen han labba berre