sa ho. Dei var gilde karar som hadde berga han, det var dei.
Dei sat rundt omnen og steikte eple og tykte det sjølve òg, at dei var ikkje berre småkarar. At dei så nær hadde komi heim med bleike nebbar og inkjevetta, fortalde dei ikkje noko om; dei hadde vorti samde om at det ikkje var noko å nemna. Pål og Gunnar brydde seg heller ikkje om å hugsa meir på det vesle påfunnet med tordivelen no; det var liksom så lite karsleg det med, etter dei var komne heim til dei vaksne. Men korleis det var, så kom han Kolbein til å nemna det, og då gav ho bestemor seg til å spørja til han hadde fortalt alt.
Ho sa ikkje noko fyrst; men så var det at ho gjekk ut i skåpet etter sirupskaker, ei til kvar av dei. Jau, dei skulle dei ha no, sa ho.
«At de hjelper det som lid vondt, når de veit de får takk og vel-læte for det etterpå, og at nokon har gagn av det, er alltid gildt nok. Men å vera god mot det levande når ingen veit om det eller takkar for det, og ingen har sers bate av det, det er meir,» sa ho. Og anten han tærde spekekjøt eller ikkje, tordivelen — det torde ho ikkje plent spå noko om, sa ho — så var det like vel meint.
Dei skjøna ikkje rett dette enno — at eit lite troll i mosen var noko å tala om mot den gode risbit-veren hans plass-Ola; men sirupskakene var like gode å ta imot for det, og så sat dei rundt omnen og kosa seg og åt.
