Side:Løland,Rasmus-Det store nashornet-1939.djvu/19

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent


Men kvar skulle dei no gjera av seg? Dei visste ingen annan veg heim, når denne var stengd. Både austafor og vestafor var det stupbratte fjell og mørke skoglier som dei aldri fann fram i. Dei visste sistpå ikkje annan utveg enn å kliva beint opp i fjellet ovafor og sjå å berga seg der så lenge. Dei grov seg opp-etter nokre småskorer og heldt seg i grastustar og rivner; så fekk dei auga på ei større skor midt borti fjellet ein stad, og freista nå opp i den. Men det var ikkje så greitt. Dei minste stod snart fast, så Pål og Gunnar laut lyfta dei steg for steg; og då dei kom bort mot skora, var der eit stygt skråberg og ei djup rivne å koma over og stupbratte fjellet nedunder.

Men dei laut våga alt i ei knipe som denne. Dei blåheldt seg med båe hender og steig fram tomme for tomme, og så hjelpte det godt at dei var berrføtte; dei nakne labbane gleid ikkje så lett på berget. Dei kom vel over her med, og kjende seg då heilt trygge. Skråberget var som eit vern for dei no, og på alle andre kantar var det berre bratte fjellet.

I skora sjølv var det einer og lyng og godt å sitja. Gunnar og Pål sette dei to minste innmed berget, så dei ikkje såg udyret, og så skar dei seg to duglege stavar i ei bjørk borti skora og gav seg til å stå på vakt attmed skråberget. Den eine skulle stikka og den andre hamra og slå med tjukk-enden av staven, om udyret freista å koma over.

«Det var løye skulle det då ikkje få så mykje på tranten, at det akta seg litegrann,» sa han