kusken paa selve likvognen. Der er likesom ingenting høitidelig
over dette lange tog til graven, fordi der er gaat saamegen
pruting forut for utlægget; likfølget er uten omsvøb bare paa
jordarbeid. De sitter avstumpet og tause og likesom regner i
hodet, litt ærgerlig paa liket, som for enhver pris vil kjøre til
graven. Nu, dette billede av livets hovedbegivenhed med sin
grimme detalj er fælles for enhver storby, naar man søker den
og betragter den fra den rette kant. Men den svære synsrand
bak de bølgende gule jordrygger, den er Madrid alene om, med
de graa regnskyer som soper saa lavt henover træløse hauger.
Ja, alt dette forfærdelige gule! og netop dette skrikende gule!
Dette er bare Madrid, som begraver sine døde. Det er egentlig
Madrid. Og mens man staar her paa bakken ved siden
av veien og letter saa fattigslig paa hatten til alle likene, saa
søker éns sind at verge sig, og man tar sig for ørene som
mot skurrende mislyd; et slikt syn gjør én øde om hjertet,
som et rovdyrs skrik en stille nat gjør det. Og man søker
indover igjen til byen, der den ligger i høifjeldslys, med det
hvite puds glisende mot balkongernes jern og mot skiddent
graat listverk. Der er noget oprivende ved selve lyset. Enhver
by har en sjæl. Og Madrids sjæl er skrik, ikke toner.
Madrids sjæl er som en stump brusten verdensfornuft; der er
ikke gjort noget forsøk engang paa at sætte stykkerne sammen
– det er nemlig haabløst; og ialfald ligger det hinsides
en spaniers evne, og kanske vilje med, – men da blir det jo
En gang til saa haabløst. Allerede lyset over og naturen om
denne by er til hinder for forfinelse og bløtagtighed; her er
bare gromuld for dødsforagt.
Men jeg tror det er inderst inde dog netop dette som kogler én, og lokker én tilbake til Madrid. Og hvergang staar man der like haandfalden, naar man møter det, og hvergang vender man sig hjertesyk bort.