ger forbi paa de svære vinger, ror sig fremad, langt borte i kveldene gyldne skyer, og gneldrer tre ganger sit grumme skrik ned over jordelivets svimlende dyp, – som det heter:
Fuor delle nubi risplendenti d’oro
l’aquila rota, remeggiando lenta
sopra il terrestre vortice sonoro.
E s’alza ancora ed alto un grido avventa
atroce per le vane plaghe sole.
Tre volte grida e sta tre volte intenta
all’ eco forse che ne manda il sole…
Midt i dette naturens liv gaar en bondejente og en statelig jægersmand; kjærlighet gror og modner, likesom kornet, og hun gir ham sit ja. Før aaret er omme, smiler barnet i vuggen. Men det dør; moren gaar taus og klær den lille engel, som vender tilbake til englene. – Ovenpaa den kjærlighets-idyl synger digteren videre om aaret, som gaar sin gang; han synger om høisommerens og skurens brændende dage: blondt korn rasler i vinden, og lerken hører ljaaens kvasse hvin: «Lig stille!» roper den ned til ungerne i redet, «saa gaar ljaaen over dere.» – Og aarets førstegrøde sendes straks til møllen, og melet vender tilbake til hjemmene; han besynger derpaa bakingen av Romagna’s primitive «piada», hvorunder hele huset dufter av det nybakte brød. – Saa kommer den glade vinhøst: Det var en opholdsdag, og paa
