stanser op i lummer resignation; hans kvide blir stundom klynk, hans medynk klissenhet, hans natursans vegetativ kontemplation. Og hans eros er vek, eller er der i grunden slet ikke.
Jeg skal gi en liten prøve – et digt han kalder Notte (nat):
Der sitter piker foran hesplerne, som svirrer,
og lygtens skin de blonde hoder stilt forgylder.
De blonde hoder, svarte stjerneblik, som stirrer, –
det hen til vinduet, sig alt i ett forvilder:
Mon sitter de paa vâk for riddersmænd, som irrer,
og va’r sig frem igjennem nattens tause mylder?
De snakker elskov, søte ting som sind forvirrer:
Slik snakker de, til morgenrøden stuen fylder.
I Poemetti lyser han fred over menneskene i disse statelige terziner:
Uomini, pace! Nella prona terra
troppo é il mistero; e solo chi procaccia
d’ aver fratelli in suo timor, non erra.
Pace, fratelli! E fate che le braccia,
Ch’ ora o poi tenderete ai piu vicini,
non sappiano la lotta e la minaccia.
(ɔ: Fred, mennesker! Paa den ilende jord er mysteriet for stort; og den, som sørger for at ha brødre i sin angst, han alene farer ikke vild. –
