taa dai Stri’enn, som han hadde vore i, aa sovna trast. Hona stilte me se Gullrokken aa Gullsnelda aa Gullhespetree aa sette te Skogs sama Natte, aa vingla burt i Skoge te i Degningenn.
Daa de lai mot Dage vakna Kungen, aa daa ’ki Jamfrjuga va innatt komi, skynte han, at ho hadde rymt. Han sto upp aa let sala paa den beste Hesten sin aa vilde ut aa finne att Jamfrjuga, som va aavrymd’e. Han sette i Vegen, aa daa va Jamfrjuga komi aat ai blaut’e Myr i Skoge som ho inki slapp over. Der va Kungen aat aa skulde naatt henne, men i di sama kom de ain Bjødn, aa han sa’e de: „set de uppaa Ryggen min, so ska e hjelpe de over Myre“. Ho gjorde so, aa Bjødnen bar ho over, men Kungen slapp inki ette, men laut snu att. Daa dai vøro komne over, sa’e Bjødnen: „no har inki e Magt te aa gjera mair ve de, men e er fegjen før e ser du leve“. Bjødnen skildest ve ho, aa si’a gjekk ho den haile Dagen føruta Mat. Daa de lai te Kvelds, kom ho aat ait Berg, aa der klakka ho paa. Ai Gygr kom ut, „kem vil inn her“, sa’e ho. „Aa de e ai Jamfrjuge, som be’e um Hus te Morgos“, sa’e denne. „Kom inn“, sa’e ho. Daa sat Gygre paa Stabba aa hadde sett ain hail’e Ukse som nettupp va slegin paa Spet te Kvelds. Ho hadde so lang’e Nase, at ho brukte den te snu Staike me. Jamfrjuga spurde „um ho ’ki visste, kor han Riddar Veivan bur?“ „Nai“, sa’e ho, „men i Morgo Kveld kjem’e du te Syste minne aa ho vait de“. Um Morgonen synte Gygre Jamfrjugunn Vegen, aa den Dagen imot Kvelde kom ho te Syste hennar aa ba um Hus. De fekk ho, aa so spurde ho Gygre um ho visste, kor Rid-
