du vera min Kjærast, aa bli e kvitt’e Bjødnahame ai Gøng, so sia du bli mi Bru, før daa ska du sjaa at e er ingin Fatimann. Aa her ska du no vera me Dagen e, aa laga te Mat aat uss aa stelle i Huse, aa um Nætadn ska du sova paa Arme mino“ Detta va no godt aa væl.
No ljøte me atte te fortelja um Mor hennar. Hona trudde no, at ho skulde faatt Friara i Haugatal, ette Døtte hennar va drep’e; men alder kom de ain te henne. Detta vart ho sinna fere. Ain Dag vaska ho se aa hadde paa se finaste Pløgge sine aa gjekk te dai Spegille, som kunna garte aa spurde han, um de fannst nokor som va so snille som ho? „Jau“, svara Spegillen, „Døtte di i Bjødnahi’e e myki finare ell du, før ho e enno den finaste som finnst i Verd’n“. No vart ho so oversle sinna, før at inki ho va dau’e, aa sa’e ve Tenestgjenta si, at ho skulde gaa aat Skoge aa laite upp Bjødnahi’e der som Døtte hennar va, „aa so ska du taka me de desse Skodn, sa’e ho, aa gjeva Døtte minne; du ska segja de, at e vilde ’ki, at ho skulde gaa me beste Skono sino te kor Dag men hava desse stundo“. Dai Skodn hadde den Gjerde i se, at den som hadde dai paa se doyde trast. Gjenta gjorde som ho va tesagd’e. Ho kom ain Dag aat Barhyttunn, ette Riddaradn voro utgangne, aa fann den fine Jamfrjuga aisemal. Ho gav henne Skodn aa sa’e ko Mor hennar hadde sagt, o so strauk sin Veg att. Jamfrjuga hugsa ’ki noko ette dessa, men hadde taa se dai Skodn ho hadde paa se aa hadde so attpaa se dai som Gjenta kom me, aa trast stupte ho dau’e paa Golve der ho sto. Um Kvelden daa dai tryaa Riddaradn komo att, gjekk han Riddar Veivan
