skulde han,taka aa hava alt me se haimatt te Visse paa at han hadde drepe ho. No sa’e ho ve Gjenta, at ho skulde fylgje Gute burti Skogen. Gjenta skynte nok ko ho skulde fylgje dit ette, men likevæl laga ho se te. Ho fekk stole me se ain Gullrok, aa ai Gullsnelde aa ait Gullhespetre, aa’so raiste ho me Gute. Daa dai komo langt burti Skogen, fortelde Guten, ko Mor hennar hadde sett han te aa gjera, „men e vøre inki go te drepa de, som e so fin’e“, sa’e han, „fyrr løte e misse Live sjøl“. „Koss vil du gjera de mæ me daa?“ spurde Gjenta. „Jau“, sa’e Guten, „e vil taka ait Lamb aa drepa de aa taka so Blo’e taa di aa hava i dette Blekspanne, aa sa ska e skjera lite taa Tungunn aat Lambe aa ta me me, aa so kann du la me faa ai liti Toppe taa Haare dino, so ska e fli Mor dinne altsama; daa trur ho, at e ha drepe de“.
Den Dagen som dette skulde hende gjekk Mor aat Gjentunn inn i ait Kammers, der hadde ho ain Spegill som kunna garte, aa so spurde ho han: „kem e som e snillast taa me aa Døtte minne?“ „Døtte di e tie Gønge so snill’e som du, før ho e den snillaste som finnst i Verd’n“, svara Spegillen. Men nær ho bli dau’e, tenkte Kjeringe, so bli væl e den snillaste, som finnst i Verd’n daa.
Um Kvelden kom Guten aa flidde Kjeringenn Blekspanne me Blo i aa Tungesnippen aa Haartøppa, aa sa’e, at han hadde drepe Gjenta, aa de va daa Kjeringe væl nøgd’e me. Gjenta som no va aisemal visste inki, koss ho skulde fara aat. Ho gjekk langt aa lengi ikring Skogen. Paa Slutnan vart de Kvelden so de tok te vart myrkt, daa kom ho aat
