at ai Gjente vart inntakin i ain Haug som aite Kaldekletten. Gjenta gjætte Kyro aat Folke sino ain Dag de va godt Ver, aa imot Kvelde, daa ho skulde gaa haimatt me Krøtøro, tom de te henne ain fin’e blaaklædd’e Kar, aa han spurde, um ho ’ki hatt Hug te aa bli Kona hass. No skynte ho væl, at de va ain Haugakar maa veta, aa difor svara ho nai. „Aa de ska inki staa noko paa de“, sa’e han, „før e aig’e ain gild’e Gard, aa den ligg’e tett ovafør Støle dikkan.“ „De e de sama ko du har, e vil inki hava de“, sa’e ho. „Du ska bli mi likevæl du“, sa’e han, aa derme vart han burte før henne. Um Kvelden Gjenta kom inn att, fortelde ho Mor sinne altsama, aa Mor hennar trudde nok, at de va faarle før at ho kunna bli inntaki te dai; men ette de hadde gjenge over no, kunna de væl gaa over ai onnor Gong me, sa’e ho. Men Dagen ette vart Gjenta burte, aa dai fraista rope ette henne ovafør Støle, men dai gjorde korki hoyrde ell saago ho mair. Folke hennar voro ille ve maa veta, for ho va Ainbenn, men de laut no vera so; de va ingi Raa for di. Ait Aar derette raakte de, at Mor aat Gjentunn ai Natt laag i ain Kleve, som e attaat Stogunn, aa ho fekk hoyre, at de prilla inn paa Glase; de va endaa fint Maaneskin ute. Daa ho stirde burt paa Glase, vart ho vare, at Døtte hennar sat i ain fin’e Sal paa ain svart’e Hest, aa so sat de ain blaaklædd’e Kar bakafør Sale. Han garta inn paa Glase te Kjeringenn aa sa’e de: „no ser du Døtte di, aa e er Mann hennar; no e ho fremmele, men ho faar ’ki aatt fyrr du kjem’e te henne“. Aa daa garta ogso Døtte aat Kjeringenn te Mor sinne aa sa’e de: „du faar inki syrgje paa me,
