ell saago ho. De va tvær Stogo paa Garde, ai Setostogo aa ai onnor. Saint ain Kveld gjekk Mor aat Gjentunn burt i hi Stoga, aa daa fann ho Gjenta. Ho laag paa ait Bord, aa baa’e Føtadn hennar voro ihopbøndne me ait Ullband likesom ai Helde. Ho va inki go te aa royve se aa inki te aa garte, fyr Mor hennar fekk loyst taa henne Bandehelda, som ho hadde paa Føto. Daa tok ho te aa svalle litevætta aa fortelja, koss de sto te inni Hauge. Ho hadde kome te aa levt væl der, sa’e ho, ess ho hadde faat Lov te vore der, men daa ho skulde utatt, toko dai te aa vera ille ve ho, aa tesidst bøndo dai Føtadn hennar, aa si’a visste ho ’ki taa noko, fyrr ho laag paa Borde. Men si’a vart ho so klen’e me Helsunn aa tusli taa se; der ho kom te aa staa, der sto ho. Ho skulde vera burte aa tene hjaa Folk, men de vilde ingin hava ho, taa di ho dugde ’ki te noko Slag. Folke hennar hadde ogso ai Vanlykke si’a, aa so pla de stødt vera, nær dai traasse paa aa endele vilja hava atte dai, som era inntakne i Haugen.
I Sogndal hende de før noko mønge Aar si’a, at de va ain Kar, som vilde gaa over ait Fjell, som e imyljo Sogndal aa Fjærland. Daa han kom upp i Fjelle, so gjekk han over ai Snjøfønn. Fønne brast ne me hono, som han tytte, aa me di sama raiste de ait Brufylgi um han, aa hona, som va Bru, hadde ai Sylvkruna, som va forgylt’e aa me Skaalelauv i, slika som Bru’idn hava fysste Bryllaupsdagen. No skynte han trast, at de va Haugafolk maaveta. Han visste de, at ess han kunna faa kaste Staal over nokon taa dai, so hadde den vorte uppedagele. Han
