de, ho hadde he’e ho fysste Dagen. So løto dai tesidst slutte me Laitingenn, før dai forstøndo daa, at dai ’ki fønno ho kor so va. Men ai stor’e Sorg føngo dai, so dai inki gloymde di so lengi dai levde.
De ha vore ai gamall’e Segn, at nær nokon bli inntakin i Haugen, so pla Skyldingadn hava so oversle go’e Lykke baade taa Krøtøro aa hellest, aa so skulde de me ha vore hjaa desse Manne, ette at Gjenta vart burte.
I Fron i Gudbrandsdale ligg’e ain Gard som aite Solberg, aa der hende de for noko Aar si’a, at ai vaksi Gjente vart inntaki i ain Haug. Ho va ute paa Markenn me Krøtøro aa gjætte dai, aa so vart ho burte. Dai gjengo dit, som dai trudde ho skulde vera inntaki, aa ropte, aa daa svara ho dai. Dai bø’o ho daa, at ho skulde koma atte, men ho svara de, at ho slapp inki utatt. So fortelde dai Preste taa dessa aa bø’o han aa vera me dit, som dai hadde hoyrt ho svara dai. Presten vilde fysst inki tru dai, men paa Slutnan vart han me. Han ba ho daa ogso koma utatt, men ho svara de sama som fyrr. „Du kan gaa aat Døre vait e“, sa’e Presten; men ho svara, „e ser ingi Dør“. Men um Kvelden fønno dai ho atte burti Stalle, aa daa va ho ’ki go te garte noko vi’ar, men ho sa’e de, at ho saag Mor si jaga Kalvadn, de saag ho igjøno ait Glas, aa daa va ho inki lenger ifraa henne, ell ho væl kunna ha garta te henne, men ho va ’ki go te garte. Aatte Daga derette vart ho inntakii sama Haugen atte. Dai laitte aa dai ropte so som dai gjorde fysste Gonge, men inki gjorde dai korki hoyrde
