aalmuga te aa laite me se, men de munte inki. No hadde dai hoyrt ai Segn, at nær nokon va inntakin i Haugen, so skulde dai ringje me Kyrkjeklukko, ess de ’ki skulde vera lenger ifraa Kyrkjunn, ell de godt kunna hoyrast. Desse Folke forstøndo nok, at ho va inntaki maaveta, men de va før langt ifraa Kyrkjunn, aa difor føngo dai Lov te aa taka ne ai liti Taarnklukke, aa den hadde dai te Bergi, aa hengde ho upp paa noko Stenga aa ringde me henne der. Daa hadde dai laitt i manga Veko. Daa dai hadde ringt me Klokkunn ai Ri, kom de ait Haugakvendfolk te ai Gjente, som helt te paa Bergi, aa sa’e: „du ska segja de ve desse Folke, at dai sko ’ki laite mair ette vesle Gjentunn sinne, før ho e intaki i ain Haug, men ho har de so godt, at ho alder hadde de slikt hjaa dai, aa endaa bære ska ho faa de, esse dai vende att aa laite, aa so dai rive ne att denne stygge Tinkla, som heng’e der“. – „Dai tru ’ki me kor so va“, svara Gjenta, aa derme so gat inki ho noko. Dagen ette kom Haugakjeringe att te henne aa sa’e: „kifør sa’e ’ki du de e ba de igjaar ?“ „Nai“, sa’e Gjenta, “dai tru de ’ki, derme e de ’ki verdt før me aa segja noko“. „Ja“, sa’e Haugakjeringe, „segje ’ki du no de, som e ha be’e de, so ska du vist faa hugse paa de“. Men Gjenta gat inki noko den Dagen hell. Tre’a Dagen kom Haugakjeringe att, aa daa va ho so sinna, at ho rende paa Gjenta aa bait ho over Kjaften, so ho vart so troti, at ho va ’ki go te aa eta paa mange Daga, arelais ell dai maatte renne i ho noko tynnt Supand me ai Skjai. Daa fortelde ho de som Kjeringe hadde sagt, aa synte dai, at Kjeringe hadde bete ho, for ho ’ki vilde segja dai trast
