Tøltabonda kann e ’ki veta paa a’n Maate ell de, at dai stødt voro aa sjaa i Hustølto, de vil segja, nær de ha vore ne’rive att Hus paa ain Gard, so ha Tøltabondin ra’e vore sedd’e i Tøltenn som Huse sto paa. Aa nær de ’ki ha fønnest nokor slik’e Tølt, so ha dai set dai i Stalle helst aa i Fjøse.
Paa ain Gard som aite Kvaale fløtte dai Huse før monge Aar si’a, aa i dai Tølto som Garden hadde sta’e, saago dai Tøltabondin flaire Aar ette, aa stødt saago dai han i Stallstøltenn aa i Fjostøltenn. De ha vore ait gamalt Ordtøki: „gjere du Tøltabonda imot, saa faar du snart ain klen’e Fot, men gjere du Tøltabonda te Lags, so faar du Lykke te alleslags.
Paa Bergi i Slidre budde ain Mann som hadde tvau Bødn, ain Gut som va aatte Aar aa ai Gjente som va try Aar gamall’e. Ain Dag um Vaaren Mannen sto i Aakre aa pløgde, ba Mor aat desse Ungo, at dai skulde gaa ne i Aakren aa be’a Far sin koma inn te Dugurds. Dai gjengo bæ’i tvau aat Aakre aa bø’o Far sin koma inn. Guten tom innatt trast, aa derme sa’e Mor hass:. „kor e Syste di?“ „Aa hona e atte ne i Aakre hjaa hono Far“, sa’e Guten. Ai liti Ri derette kom Mannen aa sette se burtaat Borde aa vilde eta te Dugurds. Kjeringe spurde: „kor e vesle Gjenta?“ „E ho ’ki uppattkomi daa?“ segje Mannen. „Nai“, sa’e Kjeringe. Derme kasta han Skjai’e aa sette paa Døre; Kjeringe de sama aa dai are, som hoyrde Huse te, aa dai laitte aa ropte, men ingi Gjente fannst. Dai føngo daa me se so myki Folk, at de va som store Kyrkje-
