taka ai Skjai aa taka taa den vesle Krossen, som e ovapaa; daa kan du taka han“. Han gjorde so aa kom ait me Talerke. No aato dai godt, daa dai føngo Smør attve Brø’e. Paa dai sama Ti’enn va de ai Kjering i Bø, som ogso nyle va komi i Barsæng aa hadde faat ait Gutebaadn. No sa’e Mannen, at han vilde byte ve den Kjeringe aa taka Guten hennar at Natt aa leggje sin att i Sta’en. Men Kjeringe hass hadde inki vilja, aa ho Gunhild vart me ille nøgd me di; men de va ’ki Raa, han gjorde de likevæl. No sa’e Haugakjeringe ve ho Gunhild, at ho skulde gaa te hinne Kjeringenn, aa fortelja henne, at de va bytt, aa segja koss dai skulde fara aat me aa faa bytt um att. I Bø hadde dai no hatt denne Bytingen noko Jamdøger, men dai undrast paa de, at han gret ra’e, aa den dai hadde fyrr va so tolog’e, at de knatt inki stort i hono. Detta hadde dai Undrast paa, taa di dai trudde, at dai hadde sin aigin Unge endaa. Haugakjeringe sa’e ve ho Gunhild, at ho skulde be’a dai gjera upp ain Varme, aa so skulde dai taka Ungin aa likesom vilja kaste han inn paa Varmin, „daa trur han de Mannen min, at de e Ølvoro, aa daa byte han um trast aa so snøggt, at dai knapt bli vare di, fyrr de e gjort“. Detta vart skile so, som sagt va. – No lyt e fortelja, koss ho Gunhild kom utatt or Hauge. Haugakjeringe sa’e de ve ho: „nær du vil utatt, maa du akte de, for daa heta Mannen ai Jødnstøng gloande rau’e, aa den kasta han ut igjøno Døradn ette de; men du sta skvette tesi’is me di sama, so røkk’e han de ’ki“. Detta vart ogso skile so som Kjeringe sa’e. Daa ho Gunhild va rai’oge ut, saag ho, at Mannen la’e ai Jødnstøng inni
