hatt ho’ te dai svarte Manne som har kvit’e Ring ikring Halsen aa so aat dessa Huse, som store Skramlebjølludn hange, aa daa faatt e ho inki att“. Kjeringe va der, te dai føngo gøve Baadne Navn, aa daa heldo dai ait lite Gjestebo. Dai hadde sagt ve ho, at ho inki maatte grisle korki paa Baadne ell paa noko anna hjaa dai. Fyrr ho raiste spurde ho, um ho ’ki skulde faa sjaa dai ell koma te dai oftar. „Nai“, sa’e dai, „men de kann væl hende, at du faar sjaa me ai Gong te“, sa’e Døtte hennar, „men si’a ser du me alder mair“. Daa ho skulde raise, fekk ho manga Gaavo taa ollo Slago, aa so vart de ferespennt ain Hest for Akarsle’in, aa me di sama ho skulde ut, so heta dai raudt ait Jødnstykki aa kasta ut igjøno Døre ette henne. I di sama ho let upp Døre, sto ho hjaa Sle’a aa saag ingin Ting, korki Garden ell noko. Ho sette se i Sle’in, men daa va de held inki lengi fyrr ho sto i sin aigin Gard atte.
For so lengi som ain Mannsalder si’a tente de ain Gut, som aitte Mons, paa Grihamar her i Vang, aa han va ain truverdig’e Kar, som alder for me Vas. Han gjekk ut Joleftan, ette dai hadde ete te Kvelds aa skulde gjeva Oykjo. Han vart burte, aa dette undrast dai paa alle, um han skulde gaa nokorstane burt den Kvelden, for de e gjeduast so, at alle era role kor hjaa se daa; men han kom inki innatt haile Natte. Me di sama som han hadde kome ut, sto de fulle Garden me Folk aa Hesta, aa alle hadde Hatt paa Huvu’e taa Karo, men lel so høyrde han, at dai sa’e ve in’an: „kor e min Hatt, kor e min Hatt?“ No kunna det væl raake, at han Mons va
