tett ovafor Garde mino aa der fønno de ai Reko, aa den mainte de hadde liggi att’e ette dai, som hadde vore ette Kvitmose, men de va Stallreka vaar de. Um Joleftan i Kveldingenn va e aat skulde faatt take de“, sa’e han; „du gjekk upp i Stabure ette Mjøl aa Brø, aa daa du gjekk ut igjøno Stogodøre her før aa gaa aat Stabure, daa raiste e taa Helestrønd. So stellte du ai liti Ri i Stabure; men hadde e ’ki vatna Heste mino i Søvølunn, saa hadde e take de; e va de so nemme, daa du gjekk inn att, at e hadde faatt Tak i Døse di, men saa bar du ait Smørstaup i høgre Hendenn dinne som va grisla paa; difør fekk e ’ki taka de. Men du gaar me ain Ring paa høgre Langetøngenn dinne,“ sa’e han, „den maa du endele ha taa de, for den gjere me stort Hinder“. – Som de e sagt, so hadde han faatt ho paa den True, at ho vilde hava han, men ho vilde nau’le gjera Foreldro imot. Ho spurde han ai Gong, um de inki va noko anna Kvendfolk, som han kunne faa aa so slutte hjaa henne. „Aa jau“, sa’e han, „de e ai te her ne’i Garde, som likesom du e fødd’e i dai Tima, at e kunna saa ho, men derme so e ho so fæl’e te aa liggje hjaa Guto, at e vil inki hava noko me henne. Aa so staar de ain svart’e Butill i ait Skrin der, som e ain Stempill paa. Hadde inki den Butillen sta’e der, so hadde e take ho sin Laurdagskveld, for ho hadde inki Guta daa“, sa’e han. Endele segje e de no de, at e kjem att’e aatte Daga i Kveld te, aa faar e de ’ki daa mæ me, so ska de vist spyrjast, kem de e, som hindra“. – Dai fraista alla Raa’e Foreldro hennar for aa saa styggt han derifraa, dai fraista aa hava Krud inn i Varmin um Kveldadn, aa dai fraista aa skjøte
