Hopp til innhold

Side:Iliaden.djvu/395

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
Dækket blev saaledes helt hans hode av støv, og i vaande
rykket hans mor av hodet sit haar og kastet den fine
hodeduk bort med fortvilede skrik ved synet av sønnen.
Klagende stønnet hans elskede far, og henover byen
lød overalt fra det samlede folk de jamrende angstrop.
Skrikene skingret saa vildt som om Ilions kneisende kongsstad
sank for de herjende flammer i grus fra ende til anden.
Bare med nød kunde oldingens mænd faa holdt ham tilbake,
da han, avsindig av sorg, vilde trænge sig ut gjennem porten.
Tryglende bad han dem alle og vred sig fortvilet i smudset,
medens han høilydt nævnte ved navn hver enkelt i skaren:
«Venner, aa slip mig og la mig, saa tungt det end tykkes jer, vandre
ene fra byen og finde mig frem til akaiernes snekker.
La mig faa tigge hin ildgjerningsmand, hin gudløse kjæmpe.
Kanske han agter mit blekede haar og ynker en olding.
Gammel som jeg er jo ogsaa hans far, den aldrende Pelevs,
han som har avlet og fostret ham op til kval for det hele
troiske folk; men mig har han voldt de bitreste sorger;
ja, ti for mig har han dræpt mangfoldige blomstrende sønner.
Dog, i min sorg er der ingen som martrer min sjæl som den ene.
Kummer for Hektor vil føre mig ned til Hades’ bolig.
Aa, om det bare var undt mig at favne ham endnu i døden!
Da hadde begge med jammer og graat kunnet mætte sit hjerte,
baade jeg selv og min viv, den usalige mor som har født ham.»
Hulkende talte han saa, og borgerne sukket i medynk.
Men blandt de troiske kvinder lød Hékabes jamrende klage:
«Hvorfor, mit barn, skal jeg ribbet og arm maatte leve i jammer
efter din død, du kjære, som var gjennem nætter og dage
her i vor stad min stolthet og lyst og en hjælper for alle
troer og troiske kvinder, som hædret dig høit som en guddom.
Visselig var du jo ogsaa for dem den herligste hæder,
medens du levde, men nu er du død, og skjæbnen har naadd dig.»
Hulkende talte hun saa; men Hektors viv hadde endnu
intet faat vite; ti ingen var gaat som bud for at melde
at hendes husbond alene holdt stand hist utenfor porten.
Oppe paa kongsborgen vævet hun nu i sit kammer en dobbelt
kappe av purpur i farverik pragt med straalende blomster.
Ropende høilydt bød hun de haarfagre terner paa borgen