13 de kn stakket stund leves, alle de sste gleder, livet karrig torkolder jordens dam! Nen aldri kadde kun natt courage til a rode sin dåraktige ambisjon tor sin nve tamilie ner nord — 3lett ikke tar mannen, aldri vilde I^rederik sympa tisert med noe 8a tortlsient! llvad vilde kan si nu?
Uvilkårlig dreiet hun hodet såvidt at hun møtte sitt eget ansikt i speilet over fru Luc indes lave pyntebord. Hun var rød i kinnene . . . Men akk, helt herfra skimtet hun tydelig den miserable innfallenhet ved nesevingene — lik en sti løp den ned mot munnviken . . . Hvad nyttet det til, at Frederik vilde kysse den bort — speilet holdt den fast, det kjente ikke nåde! Nu var hun gammel, nu hadde kun grått og sørget så meget over de døde — kvad vilde hun n u i Thalia's tempel, som fru Braach skjemtende kalte sin improviserte scene? 0, for henne hadde templet i dypeste alvor syntes hellig! «3nilde tru Lraack!» Nartkina bsiet siZ trem, sa kun nådde stolens armlene — Mvor ledes kunde det talle Dem inn at utvelge mig til Deres rolle?» «I^ordi De er saa nvsselig, min K^Nre! I^ordi De kar sådan smukk diksjon! ven trønderske uttale er korribel pa soenen, Nartkina! Og De kar dertil et scenisk vdre — det trapperte
