være (er þeir dœma lǫg) i alle de saker, som de har ret til at paadømme, selv om bauggildesmænd[1] og nevgildesmænd[2] eller de nærmest besvogrede forlater tinget (ɔ: stemmer imot). Men om en fjerdedel av tingmændene eller flere forlater tinget, da skal de bære [vidnesbyrd om] tingbrudd tilbake til tinget og skyte saken til 2-fylkers ting. Men selv om ingen bærer tingbruddsvidnesbyrd tilbake til tinget, da er ingen bonde saket, som fulgte ham fra tinget. Men om man ikke blir enig paa 2-fylkerstinget, da skal man skyte til 4-fylkers ting. Men om de ikke blir enig der, da skal man skyte til 8-fylkers ting; det skal gjælde, som alle der blir enig om og som kommer i lagretten (ok i lǫgrettu kemr). Nu er fylket delt i flere tinglag (skipat i sundr), da er saa bestemt, at deres saker skal staa (i samme stilling) som alle fylkesmænds.«
Vi har her den hele instansordning. Først fylkestinget, som svarer til fjerdingstinget i G, og hvis kompetence som første instans gaar over paa de mindre tinglag, hvori fylket maatte være delt. Vi erfarer saaledes, at Magnus Barfots sønner gav indbyggerne av Ytterøen et eget tingsted paa Jorstad[3] og at Haakon Haakonsson (1260) gav skipredetingene samme kompetence som fylkestingene[4].
Vi mærker os dernæst at fylkestingets opgave er at dœma lǫg i den enkelte sak, og at dommen er uangripe-
- ↑ Slægtninger paa mandssiden indtil tremænninger.
- ↑ Slægtninger paa kvindesiden indtil søskenbarn.
- ↑ Þann rétt hafa konungar Úteynum gefit, at þeir sculo þing sitt hafa á Jórúlfsstǫðum at iamfullu sem fylkismenn aller. F VIII 19 og XV 16.
- ↑ F indl. 23: Svá vilium ver at se sem búǫndum er hœgligra, at sœkia helldr á skipreiðu þingum en á fylkis þingum bæði várn rétt oc siálfra sinna.
