tations og valgkredssystem. Derimot har Landsloven overalt indført en forhøiet pengediæt, istedenfor den ældre naturaldiæt[1], og derhos fant indført den nye regel i Gula- og Frostatingslagen, at diætpengene skal utbetales av bondekasserne i Bergen og Nidaros. Denne overgang fra naturaldiæt til pengediæt er efter F I 1 allerede før Landsloven fuldbyrdet i Frostatingslagen, og det er derfor sandsynlig, at Landsloven her simpelthen har faat Frostatingsbokens system indført overalt, og samtidig forhøiet diætbeløpet ogsaa for Frostatingslagen (se varianterne i avsnit 2).
Likesom i Gulatingsloven 3 ser vi ogsaa at Frostatings- utgaven av L I 2 har forskjellige repræsentationsregler for de 8 fylker, som utgjorde den gamle Trøndelag, og de 3 utenfjords fylker, som senere er indlemmet i lagdømmet. I Trøndelagen – som i den oprindelige Gulatingslag – fordeles nævndemændene paa fylkerne, nemlig 60 fra hvert av de 4 uttrønderske fylker og 40 fra hvert av de 4 indtrønderske, altsaa ialt 400 nævndemænd fra den gamle Trøndelag. Utenfjords[2] fordeles nævndemændene paa skipredene, nemlig 2 fra hvert skiprede i de fjærneste fylker, Romsdalen og Namdalen, og 3 fra
- ↑ En levning av denne har vi kun i Gulatingsutgavens diætregler for Sætesdalen og Otradalen, hvor hver nævndemand skal faa hjemmefra V. mánaða mate smœrs, þat skolu bœndr gera at fearmagne. NgL II 12.
- ↑ Vi bør merke os, at efter L I 2 sogner kun Romsdalen, Nordmør og Namdalen til Frostatinget, derimot ikke Haalogaland eller Jæmtland, som begge oprindelig hadde eget alting, dog saa at Haalogaland fulgte Frostatingslov. Kun i F X 3 omtales »4 fylker utenfor Agdenæs«, og Hertzberg mener, at det 4. fylke her er Sunnmør (Proces s. 133). Særlig oplysende for Frostatingslovens virkekreds er F XVI, som indeholder rettebøter av Magnus Barfots sønner (1103–15); de gives særskilt for allir lögunautar (her = Þrœndir), for allir Háleygir og for Naumdœlir, som
