Et bygdeting så å si i sin renhet – uten nærvær
av foged eller andre embedsmenn – meter en i et tingsvidne
fra Vik i Sogn 1570[1]. Det gjaldt eiendomsretten
til en jordepart; 6 edsvorne menn danner lagretten og utsteder
brevet. En bonde retter spørsmålet, og tingalmuen
gir svaret: »da svarede hanem menige mand, som der
tilstede var, og helst de eldste«. Tinget blev holdt på
Hopperstad kirkegård.
Litt mere utførlig er referatet fra et tingsvidne på Vossevangen i 1562: »fremgikk for oss og dannemenn flere, paa Vangs kirkestrede efter messe denne brevviser Laurits Eilifssøn og begjærede lyd og fikk, og talte saa høit at alle kirkefolk hørte der paa, og begjærede et sant vidnesbyrd av oss om sine odelsbreve«[2].
Fra 1570 er der bevaret et dokument[3] fra vårtinget på Nes på Hedemarken. Ordet viser at det også i denne tid har vært holdt regelmessig tilbakevendende bygdeting. Mogens Svale og lagmannen på Oplandene samt fogden på Hedemarken var tilstede. Dokumentet, en vidneforklaring av den gamle Engelbit Froddesøn, er et av de beste eksempler man har på den skikk, som fulgte av konservatismen innen bondesamfundet – med dets odelsrett og respekt for gammel sedvane – at man stadig søkte å dra de mest mulig gamle folk til tinge. Engelbit var i 1570 »noged mere end hundrit aar gammel oc vor en voxen karl oc thiente i langsomlige thid paa Hildestad enn mand hede Aleiff i midler thid da bleff koning Hans kronid her i Norge»[4].
Av retslige saker var det vel mest tingsvidner, samt
