Det er, i forbigående sagt, ikke det eneste eksempel
fra det 16de århundrede på hvilken verdi skogene og tømmeret
nu hadde fått, på grunn av trelastutførselen til Holland.
Ved et gård- og skogsalg året efter i Helleland[1]
kommer »sa mygit tymber som hogghet var i samme skog«
med i salget.
I åstedssaken i Borgarting blev det både avhørt vidner, gått delesgang og, efter at grensen var fastsatt, »affdømt att thet skal saa staande vbrydeligt til euig tiid«. Imidlertid optrer det foruten lagmann og lagrette »XII skinsamlige mend« som dommere, og deres rolle er ikke lett å angi. Forutsatt at brevet er riktig forfattet og utgitt, kan de vel ha hatt å gjøre med selve delesgangen, som lagmannen med sin lagrette kanskje ikke selv har tatt personlig del i. Saken blir nærmest å sammenstille med slike tilfeller, hvor lagmannen bare avgir orskurd for hvad man skal rette sig efter, og overlater til en lagrette å avsi selve dommen i en åstedssak[2].
I 1555[3] har man ellers et eksempel på at lagmannen på Agdesiden og 6 lagrettesmenn i Mandalen selv deltok i en »markegang« i nærvær av fogden og eierne på begge sider.
Fylkestingene hadde ingen betydning som domstole. Å dømme efter et dokument fra Sunnmør i 1538 kunde de ennu i det 16. århundrede spille en viss rolle i retslivet på annen vis[4]. Under et »frijt sætt oc almyndelig fylckes tyng i Borgenn (Borgund)« blev det optatt et tingsvidne om Giske gods. Dokumentet er utstedt av 12 lagrettesmenn, og gir et temmelig anskuelig billede av en slik forsamling; fylkestingene hører vel ellers til de mindst kjente områder i den gammelnorske rets-forfatning. Fogden, som
