Trangen til å heve rettens anseelse på denne vis kom mer frem, når på et lagting i Stavanger 1554[1] superintendenten Jon Guttormsen var tilstede. Man kunde tenke å ha med en art blandet, geistlig-verdslig domstol å gjøre; den sak man kjenner fra tinget, er en odelssak, og den omstridte eiendom hadde i sin tid vært kjøpt av en kannik i Stavanger. Jeg tror imidlertid ikke man behøver å søke efter denslags forklaringsgrunner. Forestillingen om at en superintendent måtte skape øket respekt for retten, har vistnok været beveggrunn nok til å hitkalle ham.
Av og til kunde valget av representanter for styrelsen eller adelen ved lagtingene være nokså påfallende. Lagmannen på Agder ledet i 1561[2] et ting hvor representanten var en kvinne, fru Sophie Lykkes. I Båhuslen hadde man i 1546[3] bl. a. en adelsmann fra Halland tilstede; det vidner ikke om nogen følelse av at Norges rike fremdeles bestod; man minnes hvorledes Klaus Bilde i sin tid hadde lagt lenet under Danmark.
På lagtinget på Shetland i 1538[4] var en Willum Melwinn tilstede på »konning Jacobs wegne wtj Skottland«, og i det pantsatte land var en sådan ordning riktig.
I Bergen i 1554 ledet denne skikk å ha lensherrer tilstede, engang til at lensherrene, Christofer Huitfelt og Trond Benkestok, angav dommen »med menige lagrettens samtykke«, uten at lagmannen selv var tilstede[5]. Retsmøtet fant sted på Brede almenning[6], og må vel betragtes som et lagting.
Dette tilfelle var nu, synes det, ganske ekstraordinært.
