tinge. I Tønsberg klarte man sig gjerne uten nogen. Det kunde dog til tider ha vært godt at ha dem.
I 1547 henviste et lagting i Tønsberg[1] en sak til Oslo, »effter thi at malet tøctes oss rese før høgt«. Den danske høvedsmann over lenet, Bent Bilde, var anklager i saken; den gjaldt et mordforsett mot ham, og lagtinget har neppe ment å ha tilstrekkelig autoritet til å avgi en fri dom.
1 1552 blev en annen sak[2] henvist upådømt fra Tønsberg til Oslo. Bent Bilde var kommet i strid med Erik Ugerup, som hadde St. Olafs kloster i Tønsberg i forlening. De skulde møte for retten Tokketirsdag. Men saken blev opsatt, »efterdi der var saa mange maalevner eg trætter bønder imellem om jordegods, som pleier at rettes samme Tokketirsdag, og saa faar trykt og fare skyld, at forne Erik Ugerup innkom paa raadstuen bevebnet med spændte fyrrør og knebelspyd«. Men »samme annen dag kom forne Erik Ugerup lige ens bevebnet til byen, og for samme trykt og fare som vi tilforn hadde«, overtalte dommerne parterne om heller å møte for retten i Oslo.
I slike tilfeller trengte tydelig nok retten den støtte, som lå i ansete menns nærvær. Når store herrer var i strid, var de vel også, om saken gjaldt noget, lite tilsinds å la sig dømme av en domstol, som ikke var styrket ved tilstedeværende standsfeller. I 1538 lå Truid Ulfstand, vistnok landets mektigste mann, i process med høvedsmannen på Akershus, Peder Hanssen, om Akerøen gård på Agder[3]. Oslo lagting fikk i den anledning et besøk som forslog. Foruten lagmannen og lagretten – begge borgermestrene og hele rådet – var tillike kansleren og 4 adelsmenn tilstede.
