nok sammen med en forestilling om at lagtinget på øerne var en slags underavdeling av Gulating. Shetlandsdommen kaller sig også »einn fulld oc retth alffuorlig domm, effther Gullatinngs laugdomm«.
Lagtingsdommene er i de forskjellige lagsogn avfattet efter en noget forskjellig formular. Den kan forøvrig også veksle noget innen det enkelte lagsogn. Av forskjellen i formular lar sig naturligvis ikke slutte nogetsomhelst om forskjel i fremgangsmåte.
I Tønsberg kunngjør lagmannen i begynnelsen av en dom fra 1544, at parterne »kom for mig og rådet«, og innleder konklusionen med: »var det min dom med rådmennenes samtykke«. I Oslo var det fast skikk å innlede konklusionen med en passiv vending som: »blev så for rette avsagt«. I Stavanger brukte man vendingen »dømte vi«. I Stavanger og på Agdesiden kalte man dommene for sine åpne breve, i Oslo og Tønsberg som regel bare for sine breve.
Å innføre parterne med nogen ord som: kom[1] da for oss, var fast regel i lagtingsdomme. I herredagsdommene blir de derimot innført med: var skikket (for oss). Denne vending hørte hjemme i den danske domsformular[2]. Når riksrådskommissionene reiste omkring og holdt herredage, har de vistnok hatt dansk skriverpersonale med sig. –
Ofte foregikk retsforhandlingene i nærvær av et par større eller mindre lensherrer. Høvedsmannen på Akershus er stadig tilstede på lagting i Oslo. Man behøver i almindelighet neppe å tenke sig lensherrenes nærvær som annet enn en form. Den var påbutt i Landsloven (I, 2, slutten).
Men mange, som lagsognene og sessionerne var blitt, har det ikke alltid falt lett å få beveget høie herrer til
