Det er vel heller ingen grunn til å se annet enn en
virkelig orskurd i en kjennelse, lagmannen på Agdesiden
avgav på Eikeland i Kvinesdal 1547[1]. Han bekreftet
der en dom av lagmannen i Stavanger om to eiendomme
Harstad og Berg.
Det påfallende er ellers i dette tilfelle å se hvorledes man ikke fant det tilstrekkelig å ha en kjennelse fra en dommer, men sikret sig en sådan fra en annen, sideordnet med den første. Det tyder vel ikke på nogen sterk statsmyndighet. Formodentlig var det i grenseegnene mellem to lagsogn, man grep til en sådan fremgangsmåte[2]. Den lagmann, som hadde avsagt den første dom, Niels Clausøn i Stavanger, stod i sitt embede[3] dengang Agdesidens lagmann avgav sin orskurd, så det kan ikke ha vært nogen gammel dom, man vilde ha stadfestet.
Et lignende eksempel på en dobbelt retsavgjørelse har man i en dom, som blev avsagt på Bergenhus i 1544 av en domstol, som vel må kalles et lagting[4]. Saken gjaldt et laksevarp Ikornnes[5]. Under proceduren fremla den ene av parterne »et domsbrev som nu om Johannis udi Trondhjem av lagmannen og 24 lagretsmenn utgivet var« om den samme sak, og avgjørelsen blev, at domstolen i Bergen bekreftet den kjennelse, som alt var gitt i Trondhjem.
I disse tilfeller måtte de to par dommere eller domstoler regnes for like i kompetence. Når i 1538 høvedsmannen på Bergenhus, borgermesteren, Gulatings lagmann og 10 rådmenn[6] – vel å betrakte som et Gulating – stadfestet en dom av lagtinget på Shetland, hang det vist-
