Side:Historisk Tidsskrift (Norway), Første Række, Første Bind.djvu/484

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

og spyttede paa dens Ben, og dette spyt sees den Dag idag som hornagtige Udvæxter[1].

En anden Gjengivelse lader Djævelen spytte paa den, da han var misundelig over den Nytte, Mennesket havde af den[2].

Da Gud havde skabt Hesten, skulde den Vonde sætte Øinene paa den, hvortil han havde faaet Lov. Med en Øx hug han ind i Hestens begge Forben dybe Skaar, og her vilde han have sat dem; men det tillod Vorherre ikke. Saarene sees der endnu med Skorpe paa[3].

Atter andre Gjengivelser lade Hesten blive skabt af den Vonde. Denne spytter da paa den, fordi han ikke kan give den Liv[4]. Tildels lader ogsaa Sagnet den Vonde bede Vorherre om Lov til ogsaa at skabe en Hest, da han saa, hvilket vakkert Fyr det var. Og naar saa dette ikke lykkes ham, bliver han sindt og spytter paa den[5].

Men disse fra forskjellige Bygder i det Mandalske samt fra Sætersdalen gjengivne Former af det samme Sagn fremstille aabenbart Hesten som en af de ypperste Skabninger, som den Vonde er misundelig over, og som han har Grund til at søge at skade.

I Tidens Morgen, da „alle Ting kunde tale“, ytrede ogsaa Hesten, saaledes som nogle andre faa Dyr, sine Ønsker, noget før den skulde miste Talens Evne.

Et Ønske var dette: „Tør mine Øine[6]; men de Fleste glemme det og have ikke Øine og Hjerter for dens Taarer,

  1. Meddelt fra Bjelland, Konsmo, tildels Øslebø.
  2. Finsland.
  3. Øslebø, Sætersdalen.
  4. Vigmostad, Hartmark.
  5. Øslebø, Vigmostad.
  6. Mandal.