han, hvis han ønsker, at presten skal læse over ham, sende hest efter ham; ønsker han at tage sakramentet eller skrifte, saa skal han ogsaa sende hest efter presten, der da er forpligtet at reise, enten det er nat eller dag; men vil manden have den sidste olje, da skal presten tage med sig en anden prest eller degn. I alle disse tilfælde heder det simpelthen „prestr“; og det er naturligt, at der menes den nærmeste prest. Men saa fortsættes: „Nu, hvis han dør, da skal der sendes bud efter hoved-presten, og sendes hest efter ham, hvis han ingen har; men sin egen skal han have, hvis han selv eier en“ ... „Hvis nødvendigheden kalder ham til flere steder, da skal han fare til tre og overnatte der, hvor han kommer sidst; synge der over liget og følge det til graven om morgenen; møde der (ɔ: paa hoved-kirkegaarden) alle lig og synge da sjelemesse for deres alles sjele og vie deres grave og synge over deres lig; da tilkommer ham legkaup af alle.“
Det er af flere grunde klart, at der er forskjel paa
œyri, þar til niu ero lestnar; þa skal siðan lata kaupa við prest, ef hann vill lata lesa flæiri. Nu ef hann vill lata husla sik eða scrifta, þa gere hann hest mote preste; þa a hann at fara huart sem er dagr eða not. En ef hann uill lata olia sik, þa skal hann þat gera, hafe mæð ser prest eða diakn; þar firi skal hann hafa aura ij, xij alna œyris. Nu ef hann dœyr af, þa skal boð gera houud preste; sænnda hest mote honum, ef hann a ængan; sinn skal hann hafa, ef hann a sialfr, oc binnda a stal, er hestar bonda stoð a, oc gefa hœy, Þat sem bazst er a bœ, i þioðr, ef a sumar dægi er. En ef nauðsyniar uærða i flæirum staðum, þa a hann at fara i þria oc siti þar at natsetre er hann kœmr siðarst, syngia þar iuir liki oc fylgia þui til grafar um morgennen, gegna þar allum likum oc syngia þa salo messo firi allra þæirra sal oc uigi grof oc syngi iuir liki þæirra, þa oðlaz hann legr kaup af allum.
