berg siger ligefrem, at „herederne paa Oplandene netop faldt sammen med trediedelsfylket, og at man her har „þriðjungskirker, der ogsaa kaldes hovedkirker og hereds-kirker“[1] (!). Bestemtere udtalelser kan man neppe forlange. Men slaar man efter i kristenretten, hvorpaa forfatterne for en væsentlig del synes at grunde sin opfatning. da synes dens bestemmelser ikke blot at afgive ringe støtte for et saa afgjort standpunkt, men endog helt og holdent at undergrave det.
I Eidsivathingslovens kap. 332 heder det: „Nu skal den, som biskopen dertil forordner, lade hans reida[2] indkræve og lade stevnebud gaa ud i heredet og lade den besked følge budet, at alle skal komme til stevnegaarden med bispens reida. Han skal da der tage imod redslen af de mænd, som gjør skjel for sig, men dem, som gjør uskjel og ikke kommer did med bispens reida, skal han stevne efter sig til et andet hered (stæfna þæim i herað annat æptir ser); han skal da tage imod redslen af alle dem, som der gjør skjel, men dem, som gjør uskjel, kan han stevne efter sig til et tredie hered (þá má stæfna þæim i þriðja herað æptir ser); men hvis de gjør uskjel der, da skal han fare til hoved-kirken (þá skal fara til houud kirkiu) og lyse der, at han har hentet biskopens reida, og af alle de mænd, som mig gjorde skjel, tog jeg imod den; men dem, som uskjel gjorde, stevnede jeg hid skjel at gjøre. Nu, hvis de end vil gjøre skjel for sig her, vil jeg tage derimod; men hvis de ikke nu vil gjøre skjel, da har de at bøde 3 mark til biskopen.“
